Opprydding etter atomenergivirksomheten
Norges atomenergieventyr har gått inn i en ny fase, hvor vi nå skal rydde opp – dekommisjonere – de forskningsanleggene vi har bygd siden 50-tallet. Dekommisjoneringen består av to deler:
- Demontering av bygg og anlegg
- Trygg lagring av avfall
På denne siden kan du lese mer om hva dekommisjonering innebærer, og hvordan prosessen gjennomføres.
1. Hva betyr dekommisjonering?
Å dekommisjonere et atomanlegg betyr å demontere bygg og utstyr, fjerne alt radioaktivt materiale, håndtere avfallet forsvarlig og rydde opp slik at området senere kan brukes trygt.
Det som skal ryddes opp er atomanlegg og atomavfall. Noe av dette er radioaktivt og skal lagres trygt i et 100.000-års perspektiv. Det er svært få land i verden som har erfaring med dekommisjonering. Derfor må vi skynde oss langsomt slik at arbeidet skjer på en trygg og ansvarlig måte.
Dekommisjonneringen er en omfattende og kostbar prosess, styrt av strenge regler. Arbeidet vil ta flere tiår og koste mange milliarder kroner. Hvert år uten fremdrift koster staten rundt 400 millioner kroner, eller over 1 million kroner dagen. Denne kostnaden vil øke dersom vi utsetter arbeidet.
Den mest krevende oppgaven er å håndtere brukt brensel på en trygg måte.
Hvem har ansvaret?
Institutt for energiteknikk (IFE) har bygget og driftet reaktorene i forskningsøyemed. For å sikre en trygg og effektiv opprydding, opprettet Stortinget i 2018 Norsk nukleær dekommisjonering (NND) – et statlig organ med ansvar for selve dekommisjoneringsarbeidet.
Før NND kan overta, må anleggene og ansvaret overføres fra IFE. Dette krever nye konsesjoner, godkjent organisering, og at en rekke sikkerhetskrav er oppfylt.
Hvor står prosessen nå?
IFE og NND samarbeider tett om forberedelsene, men prosessen har tatt lenger tid enn planlagt på grunn av strengt regelverk. En stegvis overføring er derfor besluttet:
- Halden ble overført til NND 1. april 2025.
- KLDRA skal etter planen overføres første halvår 2026.
- Anleggene på Kjeller skal overføres innen 1.1.2029.
Deling av tomten på Kjeller
Før Kjeller-anlegget kan overføres, må IFEs eiendom deles og de gamle atomanleggene skilles ut. IFE har utviklet seg fra atomforskning til et bredt energiforskningsmiljø, og infrastrukturen er bygget over mange år uten tanke på fremtidig deling. Nå må området tilpasses dagens krav til sikkerhet og eierskap. For at NND skal kunne få konsesjon for området må de ha selvstendig kontroll over hele området inkludert infrastruktur.
Arbeidet krever samarbeid mellom flere myndigheter og tar derfor tid.
2. Atomavfall i Norge – kort fortalt
Den største utfordringen med dekommisjoneringen er å lagre avfall på en trygg og ansvarlig måte. Dette gjelder både avfall fra forskningen på atomenergi, men også avfall fra demonteringen av bygg og anlegg samt avfall fra andre sektorer som helsesektoren. Avfallet kan være radioaktivt og kan være farlig for mennesker, dyr og natur. Det er stor forskjell i radioaktiviteten. Noe avfall er lavaktivt og trenger lagring kun i få tiår men noe avfall skal lagres i over 100.000 år. Lagringsløsningene må bygges for å sikre avfallet i hele perioden avfallet kan være radioaktivt.
Det mest krevende avfallet er avfallet fra forskningsreaktorene, særlig det brukte brenselet. Vi har ca 16,5 tonn brukt brensel som regnes som høyradioaktivt materiale.
Det norske atomavfallet er ekstra krevende å behandle fordi det består av mange ulike typer brensel og materialer som ble brukt i forskjellige forsøk.
Hvor oppbevares avfallet nå?
I dag lagres atomavfallet midlertidig på IFEs anlegg på Kjeller. Her står avfallet trygt i sikre lagre som overvåkes hele tiden. Selv om lagringen er trygg, er den ikke ment å vare for alltid. De midlertidige lagrene ble bygget for flere tiår siden, og må derfor enten oppgraderes eller erstattes med nye løsninger.
Hva er planen for fremtiden?
Det skal bygges en permanent løsning for alt atomavfall i Norge. Den mest aktuelle løsningen er å bygge et deponi – et lager dypt nede i fjellet – der avfallet kan ligge trygt i mange tusen år uten å skade mennesker eller miljø. Et deponi skal blant annet tåle istid og andre geologiske hendelser, samt alle mulige fremtidsscenarier. Det sier seg selv at det er krevende å finne egnet sted og ta tid å bygge.
Før avfallet kan legges i et slikt deponi, må det forbehandles. Det betyr at man må sørge for at materialet er stabilt og sikkert nok til å kunne lagres i et 100 000-års perspektiv.
Det er Norsk nukleær dekommisjonering (NND) som har fått ansvaret for å bygge og drifte det permanente lageret i Norge.
Utfordringer og behov for nye løsninger
Å bygge nye lagre og finne trygge løsninger for atomavfall tar lang tid. Det krever grundige undersøkelser, strenge sikkerhetskrav og mye kunnskap. Derfor jobbes det nå både med å forlenge levetiden til dagens lagre og å planlegge hvordan framtidige deponier skal se ut.
Samarbeid med andre land
Norge samarbeider med flere andre land for å håndtere deler av atomavfallet. Dette er fordi vi ikke har alt det nødvendige utstyret eller anleggene her hjemme. Noen typer avfall sendes for eksempel til Sverige for behandling. Ubestrålt uran – som ikke har vært brukt i reaktorer – sendes til Storbritannia for videre håndtering. Norge har også inngått en avtale med USA om å redusere mengden høyanriket uran i landet, fordi dette stoffet er særlig sensitivt og krever ekstra sikkerhet.
Selv om noe av avfallet blir behandlet i andre land, krever internasjonale regler at alt til slutt skal returneres til Norge for permanent lagring.