Denne kronikken ble først publisert i Aftenposten, den 25 august 2024.
Kronikken er skrevet av Gisle Solbu, Pernille Seljom, Tomas M. Skjølsvold og Kari Espegren
Denne fantasiverdenen er utgangspunktet når vi ett år før neste stortingsvalg har gjennomført en analyse av de politiske partienes energi- og klimapolitikk. Målet har vært å vise hvilke konsekvenser partipolitikken kan ha for klimamålene og for utformingen av fremtidens energisystem. Resultatet er slående: Selv med en politisk drømmesituasjon viste våre analyser at ingen av stortingspartiene har en politikk som får netto null CO2-utslipp fra energisystemet i 2050. Dette er en tankevekker. Det er åpenbart en utfordring å komme til netto null siden teknologiene som skal ta oss dit er umodne, og teknologiutviklingen som trengs er både kostbar og usikker. Ambisjonsnivået, selv for de partiene som fronter natur og klima som kjernesaker, er sannsynligvis for lavt.
I klimapolitiske spørsmål blir gjerne polarisering, politisk uenighet og lite samarbeid pekt på som en hovedutfordring for å finne tverrpolitiske forlik. Politisk posisjonering, kamp om velgere og ideologiske skillelinjer stikker gjerne kjepper i hjulene for brede klimatiltak og omstillingsprosesser. En slik fragmentert politisk virkelighet, preget av manglende gjennomføringskraft gjør bakteppet til våre analyser enda dystrere. Det har vært lett å gjemme seg bak andre partiers motvilje mens man peker på egen fortreffelighet. Grunnlinjen er imidlertid at ingen av partiene vet hvordan Norge skal innfri sine klimaforpliktelser innenfor energisektoren. Ettersom vi kun har analysert denne sektoren er det grunn til å tro at utfordringen er enda større dersom man inkluderer for eksempel landbruk.
Det er utfordrende å tallfeste politiske ambisjoner. Enda vanskeligere er det å beregne hvordan disse tallene påvirker utslippsbaner for klimagasser fram mot 2050. Likevel har vi gjort et forsøk på å vise noen hovedtendenser i norsk politikkutforming. Dette er hva analysene forteller oss: Det vil sannsynligvis kreve en høy CO2-avgift for å få ned norske utslipp, og det er partiene som støtter høyest utviklingsbane for avgiften (Rødt, SV, MDG og Venstre) som får de laveste utslippene i 2050. I tillegg til CO2-avgift, avhenger norske klimagassutslipp blant annet av politikk for energibruk, aktivitet for norsk olje- og gass-produksjon samt støtteordninger både for utvikling og implementering av nye teknologier. I praksis innebærer dette å se på hvilke teknologier de ulike partiene vil støtte og i noen tilfeller subsidierer.
I 2030, har Venstre laveste utslipp på 20 millioner tonn. Dette er fordi Venstre har ambisjoner om både en høy CO2-avgift og er et parti som er åpne for og støtter flere avkarboniseringsløsninger samt flere typer ny strømproduksjon. Venstre har lavest utslipp fra petroleum på grunn av mer elektrifisering av sokkelen med havvind og med strøm fra land.
Etter Venstre, er det politikken til partiene som ønsker lavere utvikling i energibruk og en høy CO2-avgift, Rødt, SV og MDG som har laveste utslipp på mellom 22 og 23 millioner tonn. Dette er også partier som ønsker å avvikle olje- og gassektoren i Norge. Det er politisk uenighet om elektrifisering av den norske sokkelen er et nødvendig klimatiltak som bidrar til å redusere globale utslipp. Dette kompliserer sammenligningen.
I 2050, skiller FrP seg fra de andre partiene med vesentlige høyere utslipp, tilsvarende på 19 millioner tonn. Dette er både fordi partiet har en lav CO2-avgift, ønsker økt aktivitet for norsk olje og gassproduksjon, økt energibruk til transportsektoren og ikke støtter subsidiering av ny teknologi, som havvind og hydrogen. Det er partiene med høyest CO2-avgift, Rødt, SV, MDG og Venstre som har lavest utslipp i 2050 med 1 million tonn CO2. Alle partier har CO2-innfanging fra industriprosesser, med lavest innfangning for FrP og høyest innfangning for Ap, Sp, KrF og Høyre. Det er mindre innfangning fra partier med høy CO2-avgift, fordi kun 80-90% av CO2 kan fanges inn fra disse industriprosessene.
Som et ledd i vår analyse har vi intervjuet sentrale energi- og klimapolitikere eller rådgivere i alle stortingspartiene. Det fremstår tydelig at samtlige partier anerkjenner klimaproblematikken, behovet for en energiomstilling og for å kutte utslipp dramatisk. Alt burde dermed ligge til rette for en bred klimapolitisk front inn mot neste års valg. Når dette sannsynligvis ikke skjer, har det to viktige årsaker. For det første, de politiske partiene fortolker klimasaken gjennom ulike ideologisk filter som gjør at de ender opp med å foreskrive ulik politikk for samme problem. Dette handler om klassiske politiske skiller som hvor mye markedet skal styre, eller hvor aktiv staten skal være; hvorvidt Norge bør innlemmes tettere i europeiske samarbeid eller fokusere innover, eller synet på hva slags ansvar Norge eventuelt har for bruken av petroleumsproduktene landet selger. For det andre, skal partiene gjennom det neste året kappes om våre stemmer til stortingsvalget, en prosess som har en tendens til å styrke heller enn å svekke forskjeller. Når resultatet foreligger skal allianser bygges, kompromisser smis og prioriteringer gjøres. Her ligger energi- og klimapolitikken til de ulike partiene i potten side om side med pensjonspenger, helseinvesteringer, barnehager og forsvar. Som en av politikerne lett oppgitt utbrøt under vårt lanseringsarrangement for rapporten: «alle vet at det vi ender opp med å vedta er mer vassent enn det vi lover».
Vi tror likevel at det kan være grunnlag for partiene til å finne frem til brede og gode kompromisser. Dersom vi skal nå et nullutslippssamfunn må de mest klimaambisiøse partiene enda tydeligere heise seilene og stake ut kursen fremover.
