Kontaktperson
Modulbaserte kjernekraftverk
SMR anses å kunne gi både sikkerhetsmessige og økonomiske fortrinn i forhold til tradisjonelle kjernekraftverk ved at de kan prefabrikeres og masseproduseres i fabrikker og bygges som moduler. Dette gjør at man kan få skala på produksjonen og dermed reduserte kostnader.
SMR-reaktorer er basert på ulike typer teknologi, og er kommet ulikt i utviklingsløpet og lisensiering av myndighetene. På samme måte som for alle andre atomanlegg må den som skal eie og drive SMR-er ha konsesjon. Konsesjonskravene er i dag dimensjonert ut fra konvensjonelle kjernekraftanlegg, og de varierer fra land til land. Det internasjonale atomenergibyrået (IAEA) utarbeider retningslinjer og prinsipper som ligger til grunn for konsesjonskravene i de fleste land. Det kan være store forskjeller i hvordan sikkerheten vurderes fra land til land av regulerende myndigheter, samt hvilke krav som stilles til f.eks. håndtering av avfall og garanti for dekommisjonering før konstruksjon og oppstart av et anlegg.
For bygging av kjernekraftverk kreves det internasjonalt at det gjennomføres konsekvensvurderinger som vurderer belastning på miljø og samfunnet generelt. Slike konsekvensvurderinger skal eksempelvis i Europa legges frem for naboland for kommentarer.
Konsesjon for å eie og drive nukleære anlegg i Norge
I Norge trenger man konsesjon fra Kongen i statsråd for å kunne eie og drive nukleære anlegg. Ved bygging av kjernekraftverk skal dette legges frem av regjeringen for Stortinget før endelige beslutninger tas og godkjenninger kan gis. Selv om atomenergiloven er generell, vil det være behov for å vurdere om denne og andre relevante lover og forskrifter må revideres dersom SMR skal bli en del av norsk energimiks ettersom det norske regulatoriske regimet er bygget opp rundt foskningsreaktorer og ikke kraftreaktorer.
Det er en omfattende prosess å få konsesjon, og søker må oppfylle en rekke krav. Direktoratet for strålevern og atomsikkerhet (DSA) har nylig utgitt en veileder om hvilke generelle konsesjonsvilkår som de vurderer konsesjonssøknader ut fra. Denne veilederen må høyst sannsynlig revideres for SMR. For å få konsesjon må man blant annet ha omfattende organisasjon med kompetanse og systemer for å ivareta sikkerhet og sikring, erfaring fra å utarbeide sikkerhetsvurderinger og -rapporter for nukleære forhold, kunne håndtere hendelser ved atomanlegg, etc. Det skal også godtgjøres hvordan avfall skal behandles, både på kort, mellomlang og lang sikt. Det er en rekke krav, bl.a. til organisasjon og kompetanse, samt sikkerhetskomité, strålevern, beredskap, sikkerhetskontroll med at teknologi, anlegg og materialer benyttes til fredelige formål, fysisk og digital sikring. Man må utarbeide svært detaljert beskrivelse av anlegg, teknologi og organisasjon.
Det krever mye spisskompetanse å utarbeide konsesjonssøknad, og mange av de involverte må være sikkerhetsklarert. Erfaringsmessig tar det et par år å utarbeide konsesjonssøknad for etablerte anlegg for en kompetent og erfaren organisasjon. Myndighetene bruker normalt inntil to år på å behandle konsesjonssøknaden for eksisterende anlegg. Det er egne tillatelser for avfall og utslipp, og i alle prosesser skal det være høringer til berørte parter. Det er flere forhold som skal inngå i en konsesjonssøknad utover de sikkerhetsmessige forholdene som er nevnt ovenfor; slik som konsekvensvurdering(er), lokalisering av anlegget der IAEA har flere anbefalinger og kriterier for hva som skal legges til grunn for lokaliseringen, samt avfallskjeden for både lavt- og middelsradioaktivt avfall og brukt brensel.
Regelverket er utformet for konvensjonelle kjernekraftverk
OECD NEA (Nuclear Energy Agency) har utarbeidet oversikt over ulike lisensierings- og regulatoriske forhold som de har samlet for SMR, men langt de fleste land vil ikke har detaljerte krav utarbeidet siden de ikke har tatt stilling til hva dette skal være så langt.
OECD NEA har over flere år arbeidet sammen med medlemslandene for å effektivisere lisensieringsprosessene internasjonalt. Fokus har vært på at anlegg og komponenter bygget i ett land og godkjent under dette landets regelverk, også dermed er godkjent i et tredjeland som kjøper disse komponenter og anlegg. Norge har ikke deltatt i dette arbeidet, men arbeidet kan allikevel være relevant for lisensiering av SMR. Dagens regelverk i mange land er basert på konvensjonelle kjernekraftverk der man har mange års erfaring med anleggene mht sikkerhet og håndtering av risiko. Rundt 70 ulike SMR-konsepter er under utvikling internasjonalt. Ettersom de er under utvikling, er det begrenset erfaring med hvordan design, sikkerhetsløsninger og brensel fungerer over tid. Selv om SMRene har integrerte sikkerhetsløsninger og benytter mindre mengde brensel, er det ennå ikke utviklet et regelverk som forenkler prosessen med lisensiering og konsesjon. For noen SMR-konsepter gjelder det også at man benytter andre typer brensel enn i dag, og som man ikke har erfaring med over tid. Dette gjør at arbeidet med å dokumentere sikkerheten overfor myndighetene blir omfattende før teknologien kan godkjennes for bruk.
Reaktorkjernen med brensel kan bli bygget inn i SMRen før den fraktes til bestemmelsesstedet. Dette kan medføre utfordringer ved at regulator i mottakslandet ikke får tilstrekkelig innsikt i konstruksjon, design og brensel for å kunne vurdere sikkerheten. Selve transporten av SMR med nukleært materiale på tvers av landegrenser og internasjonalt farvann er en regulatorisk utfordring som man i dag ikke har etablert løsninger for.
For å få ned kostnadene må SMRene strømlinjeformes og masseproduseres. Nå pågår det imidlertid utvikling av rundt 70 ulike SMR-konsepter. Det vil være behov for å etablere felles standard for SMRer. Regulatoriske regimer og sikkerhetsstandarder varierer fra land til land, og det er en utfordring når man skal få godkjent SMR-konsept i ulike land. IAEA og OECD NEA har de siste ti årene etablert forum hvor en rekke land deltar for å komme frem til harmonisert regelverk for standardisering og lisensiering av SMRer, men dette er foreløpig ikke på plass.
Internasjonale konvensjoner
Flere internasjonale konvensjoner regulerer nukleær virksomhet. Rammeverket er etablert med utgangspunkt i konvensjonell kjernekraft, og SMR-er reiser en rekke uavklarte spørsmål om hvordan de skal defineres, og hvordan konvensjonene skal tolkes og anvendes. Det er for eksempel uklart om konvensjonen for nukleær sikkerhet dekker flytende eller mobile SMR-er siden den tar utgangspunkt i landbaserte kjernekraftverk. Det er behov for å revidere nåværende internasjonale konvensjoner for kjernekraft for å tilpasse dem SMR-teknologi.
